Superressursen koder fremtiden
Samfunnet fører gjerne funksjonshemmede på utgiftssiden i regnskapet. Teknologihistorien fører dem et helt annet sted, i utviklingsavdelingen.
Tastaturet du skriver på, begynte som en kjærlighetserklæring. Hun var en italiensk grevinne og blind. Han nektet å godta at brevene hennes måtte gå gjennom andres hender.
Tidlig på 1800-tallet bygde Pellegrino Turri en av verdens første skrivemaskiner, slik at grevinnen Carolina Fantoni kunne skrive egne brev. Da maskinen manglet blekk, løste han det også, med en oppfinnelse vi siden har kalt blåpapir. Historikerne krangler fortsatt om årstall og detaljer. Motivet krangler ingen om. Ett menneskes behov for å nå et annet ble til skriveredskapet som en hel sivilisasjon har hamret løs på siden.
Der begynner et mønster.
Du bruker oppfinnelsene deres hver dag
Fortellingen samfunnet liker å fortelle om funksjonshemming er om en budsjettpost. Mennesker samfunnet bruker omsorg og kroner på. Flytt posten over på inntektssiden, og regnskapet stemmer straks bedre. På teknologifeltet er det påfallende ofte de som trenger verktøyet mest som presser det til å bli best. Etterpå arver alle andre gevinsten, som regel uten å ane hvor den kommer fra.
Du roper "sett en timer på ti minutter" med hendene fulle av deig. Stemmestyring ble blant annet presset frem av behovene til mennesker som ikke kunne bruke hendene eller se på skjermen. Du leser teksting på video på trikken uten ørepropper. Tekstingen ble kjempet frem av døve og hørselshemmede. Du triller barnevogn, rullekoffert og handlenett ned fortauskanter som ble senket for rullestolbrukere, etter iherdige aksjoner fra amerikanske aktivister på 1970-tallet. Fagfolk kaller det fortauskant-effekten. Senk kanten for de få, og hele nabolaget glir lettere.
Verdens strengeste kvalitetsavdeling
Akkurat nå gjentar historien seg, i sanntid, med kunstig intelligens. De mest kompromissløse brukerne av en samtaleassistent er ofte mennesker med funksjonsnedsettelser, av en enkel grunn. De har ikke råd til at verktøyet er middelmådig. En seende kan tilgi en upresis bildebeskrivelse. En blind kan ikke.
Kan maskinen beskrive et bilde presist nok til at en blind kan stole på det? Tyde tale som ble utydelig etter et hjerneslag, eller forklare det en gang til, enklere, uten å miste innholdet på veien? Hvert slikt krav sliper verktøyet skarpere for alle sammen. Lærer maskinen å beskrive verden godt nok for en blind, beskriver den verden bedre for deg også. Lærer den å forstå utydelig tale, forstår den også deg som ringer fra en bråkete perrong med bred innlandsdialekt og halsbetennelse.
Funksjonshemmede er, kort sagt, verdens strengeste kvalitetsavdeling. Teknologibransjen har aldri betalt dem en krone for jobben. Og kravene senkes aldri.
Vi har visst det siden 1964
For oss i Ridderrennet er dette ryggmargen. Da Forsvaret skulle få blinde skyttere til å treffe blink, bygde de løsninger der øret erstatter øyet og lærte ting om lyd og presisjon som ingen ordinær øvelse kunne gitt dem. Jeg har selv stått ved standplassen og hørt tonen i øreklokkene stige når siktet finner blinken. Du glemmer det ikke. Drøyt seksti år med tilrettelegging på Beitostølen peker i samme retning. Løser du floken for den som har det tyngst, løsner det for alle andre samtidig.
Derfor snakker vi om superressursen, og vi mener det bokstavelig talt. Menneskene som flytter grensene og legger premissene for det som kommer. I skisporet, i eldreomsorgen. Og nå, tydeligst av alt, i kunstig intelligens. Norges kanskje mest undervurderte utviklingsavdeling samles på et fjell i Valdres hver mars.
Regningen for å la være
Teknologi laget for funksjonshemmede blir ofte middels. Teknologi laget med dem blir bra for alle. De bør sitte i rommet fra dag én, ikke hentes inn som testpanel uka før lansering.
Det er den best dokumenterte innovasjonsstrategien vi har. Den har en tohundreårig merittliste. De som river barrierer for egen del og rydder vei for alle etter seg.
Så neste gang noen i et møte omtaler funksjonshemmede som en kostnad, har du svaret klart. Takk dem for tastaturet, tekstingen og talestyringen. Og send en vennlig tanke til en italiensk grevinne som bare ville skrive et brev selv.
Neste i serien. "Den varme broen". Harvard-forskere fant at en chatbot demper ensomhet nesten like godt som et menneske. Det er godt nytt og skummelt nytt, på én gang.
