Vi tråkker opp sporet

Jeg ville aldri ha tatt skitimer hos en instruktør som ikke har hatt ski på beina. Da kan heller ikke vi skrive tekster om kunstig intelligens uten å vise frem vår egen løype.

Så her er den, strippet for luftige visjoner og glanset fremtid. Vi er en liten organisasjon som nå viser frem det vi har fått til og det vi fortsatt famler med.

I eget hus

Det første stedet vi slapp verktøyet til var i vår egen drift. Foreningen Ridderrennet har store ambisjoner og flere oppgaver enn det er hender. Nå gjør assistenten tjeneste som en ekstra kollega på kontoret. Den holder orden for en generalsekretær, et styre og nesten 1200 frivillige og deltakere, forbereder underlag til styremøter og generalforsamling og skriver førsteutkast som vi bearbeider for hånd etterpå. Generalsekretæren ligger an til å frigjøre nesten 350 timer i året. De timene gikk før til administrasjon, nå går de til å se flere mennesker.

Førsteutkastene lærte oss den viktigste leksa i hele forsøket. Maskinen skrev raskt, men den hørtes ut som en maskin. Tankestreker overalt, samme setningsmønster på rad, ord ingen av oss ville brukt over en kaffe. Omtrent som den oppramsingen der. Så vi røsket vekk uttrykkene, ett for ett, og skrev dem inn i egne språkregler som nå følger hvert eneste utkast.

Arbeidsdelingen er enkel. Vi bestemmer tema og disposisjon, maskinen skriver utkast, og vi luker, etterprøver, argumenterer og tar ansvar for hver eneste påstand i teksten. Maskinen skriver med påholden penn. Vi er redaktøren. Teksten du leser nå har vært gjennom denne kverna.

Vi har også bygget vårt eget søknadsbibliotek, der maskinen kjenner årsrapportene, malene og alle tidligere søknader. Søknadsskriving er en egen litterær sjanger, og med respekt å melde blir ingen ensom av at den går fortere.

Gevinsten er at vi får mer tid til folk, ikke maskiner. Morisbaks regel gjelder også på kontoret. Verktøyet følger måten vi jobber på, ikke omvendt.

Alt dette er gjort uten et stort konsulenthus. Vi hanket inn en sveitserkniv av en rådgiver i stedet, Resonate ved Mellingsater, som la til rette for at vi selv kunne ta eierskap til prosessen. En organisasjon som vår har ikke råd til å la være å ta i bruk AI. Å sette bort jobben var også uaktuelt. Det viktigste er å ha hendene på rattet selv. Kjernevirksomheten vår kan ingen andre eie.

Ut mot deltakerne

Viktigere enn hva vi sparer, er hva deltakerne får ut av arbeidet. Det beste eksemplet ser du på akkurat nå. Den nye nettsiden vår ble bygget med kunstig intelligens, for åpne dører, og har flyttet hjem til ridderrennet.no. Den er langt mer universelt utformet enn den gamle. For Ridderrennet er universell utforming selve poenget. En nettside som medlemmene våre ikke kan bruke er bare en taus vegg med en usynlig logo på.

Nettsidene er blitt navet i hele markeds- og kommunikasjonsarbeidet vårt. De bærer innholdet vårt gjennom hverdagens massive digitale støy.

Nettsidene gjør mer. De er også ledsagere for AI-agenter og hjelper AI med å se. Når folk spør en AI-assistent til råds om ting som angår oss, møter de oss. Et ferskt eksempel kom i høst. Sidene solgte snø i Sahara. En gruppe marokkanere ble kjent med oss i samtalen med en slik assistent. Nå står de på deltakerlisten til neste års arrangement.

Modellen gjør at kommunikasjonen skaper verdi til en langt lavere kostnad enn tradisjonelle metoder. Det er blitt overkommelig for en liten stab å drive med markeds- og kommunikasjonsarbeid i en ny digital hverdag.

Poenget er aldri teknologien i seg selv. Når et medlem klarer å bruke sidene selv eller melder seg på uten å be om hjelp, er vi i kjernen av det Erling Stordahl ville.

Det vi ikke kommer til å gjøre

Like viktig er listen over det vi lar være. Vi setter ikke ut ledsageren til en app. Vi erstatter ikke et eneste håndtrykk, en eneste kopp kaffe eller en eneste latterkule i målområdet med en chatbot. Kunstig intelligens har hos oss én stillingsinstruks, og den står i forrige tekst, å føre mennesker tettere sammen. Den dagen et verktøy trekker i motsatt retning, ryker det ut uten oppsigelsestid.

Veien videre

Vi er i startgropa, og vi sier det høyt. Fremover skal løse forsøk bli fast praksis. Det vi lærer, skal vi dele med lag, foreninger og organisasjoner som lurer på hvor de skal begynne. Feilene følger med på kjøpet. De er ofte det mest lærerike vi har.

For å si det som det det e', etter drøyt seksti år med å vise 'at det va mulig det umulige', er dette bare neste bakke. Frivilligheten i Norge trenger ikke flere tilskuere til teknologien. Den trenger noen som tråkker opp sporet.

Vi har begynt. Vi sees i sporet.

Bli med i samtalen

Prøver organisasjonen din seg frem med kunstig intelligens? Eller aner dere ikke hvor dere skal begynne? Ta kontakt. Vi deler gjerne det vi har lært og lærer minst like gjerne av dere.

Takk for at du fulgte "AI & fellesskap". Nå går ordene over i handling.