Hoveddel Side topp

Ski for Light 2019 - den amerikanske Ridderuka

Hvert år sender Ski for Light amerikanske deltagere til Ridderuka, så i år besluttet derfor styret å sende to av styremedlemmene våre til Ski for Light i Granby, Colorado, USA. Morten Tollefsen har skrevet en turbeskrivelse fra Colorado, slik at vi alle får et innblikk i hvordan han opplevde den flotte Ski for Light uken.

Med økonomisk støtte fra Lionsklubbene i Fredrikstad og  Hønefoss gjorde de det mulig for Ridderrennet å sende avgårde styremedlemmene Morten Tollefsen og Heidi Lill Mollestad Oppegaard - slik at vi kunne bli bedre kjent med dette unike arrangementet Ski for Light. Under har Morten Tollefsen beskrevet uken for oss:

 

Jeg var ikke gamle karen da jeg ble kjent med Erling Stordal. Han brant for å spre skiglede rundt om i verden, og spesielt skiglede for synshemmede. Antakelig var jeg 8 eller 9 år da Erling fortalte meg om det amerikanske Ridderrennet: «Race for light» eller som navnet ble ganske fort «Ski for light». For meg som aldri hadde vært utenfor Norge hørtes det ut som et eventyr. På 1980-tallet dro mange norske synshemmede til Ski for light, og det hadde jeg også lyst til. Men, økonomi, skole, konkurranseidrett, barn og andre ting gjorde at det bare aldri ble noe av. Jeg var med på andre turer med Erling, blant annet en crazy tur i Bulgaria – men, det er en annen historie.

I år fikk jeg endelig muligheten til å gå på ski for lyset! Nå har jeg blitt 51 år, og fortsatt er langrenn det beste jeg vet. Konkurranseinstinktet har jeg ikke lengre. Det ble pakket ned siste konkurransedag i Paralympics på Lillehammer i 1994. Kanskje det er bra at jeg først nå fikk USA-turen, for Ski for light er for oss som koser oss på ski. Et arrangement der alle har tid til å stoppe i løypa og slå av en prat. Jeg pratet med de fleste, for turen var ikke kun ferie. Jeg representerte styret i Ridderrennet og målet med turen var å snappe opp ting vi kan forbedre. En annen ting vi skulle gjøre var å få flere til å komme til vårt arrangement. Heidi Lill Mollestad Oppegaard var også med fra styret. Takk fra oss begge til Lions-klubbene som bidro til finansieringen av turen, for det hadde ikke vært rom for å dra med Ridderrennets midler.

 

Turen startet på Gardermoen. Fly til New York og deretter til Denver i Colorado. Så fikk vi noen timers søvn før det bar til fjells i buss. Årets arrangement var i nærheten av Winter Park. Ski FOR LIGHT er ikke på det samme stedet hvert år, MEN DETTE VAR ET OMRÅDE DE HADDE BESØKT FLERE GANGER TIDLIGERE. Og det var et fantastisk område med flotte skiløyper, nok snø og et rikt dyreliv!

Den første kvelden var det utdeling av ledsagere, og jeg ble tildelt arrangementets lege: Carl Heine. Kjemien var på plass umiddelbart, og Carl og jeg kommer til å ha kontakt også etter uka i USA. Mulig vi har veldig mye til felles, ikke minst smak! Da vi skulle ut på den første skituren viste det seg at vi hadde nøyaktig like Madshus ski, helt identiske støvler, helt like bindinger og identiske staver. Er det mulig?

Ski for light varer fra søndag til søndag. Mandag til fredag ble det skiturer både før og etter lunsj. Skiferdighetene blant deltakerne er veldig varierende, men de aller fleste er nok nybegynnere i forhold til det vi er vant med i Norge. Selv jeg følte meg nesten litt «god». Noen er bokstavelig talt på ski for første gang, og det er utrolig gøy å se hvor bra det går! Deltakerne er for det meste grå i håret, dessverre. Eldstemann var en sprek, blind kar på 97 år! Noen få var muligens under 30, men de burde nok jobbe litt med rekrutteringen. Ledsagerne er også godt voksne, og det er kanskje ikke så rart. De er fantastiske, faktisk. Ledsagerne dekker hele oppholdet selv, tar seg fri en hel uke og står på som bare f for at vi synshemmede skal ha det bra. Men, som flere ledsagere sa: «Denne uka er så verdifull for meg, og jeg føler at jeg får mye mer igjen enn det jeg bidrar med.» Det må vel være riktig, for de kommer igjen år etter år. Uansett, disse ledsagerne er jeg imponert over!

Sol fra skyfri himmel, harde flotte skispor og blå Swix under skia. Sånn var det hver eneste dag. I starten gikk blåsebelgen varm, for skiløypene lå på ca. 2500 meter over havet. Jeg var nok en av de som ble minst plaget av høyden, og det ertet jeg Carl-ledsager litt med. Han pusta godt i bakkene, og jeg tipper at formen var bedre da uka var omme enn da vi gikk første turen. Carl hadde et synstolk-talent. Han beskrev folk og fjell, skitrase og dyr. Ja, for vi møtte flere dyr på skiturene våre. Blant annet to gigantiske amerikanske elger.

Jeg hopper kjapt over maten, for den var ikke veldig spennende. Men, ettermiddagene var spennende. Hver kveld var det flere parallelle foredrag. Temaene spente fra skismøring til bruk av iPhone med skjermleser. Det var ledsagere og deltakere som hadde spesielle interesser som holdt foredragene, og dermed ble det stor variasjon. Jeg deltok på flere, og det gjorde mange andre også.

Nytt av året var konkurranse i skiskyting. Det ble arrangert på en herlig og uproff måte. Ta tiden selv og husk antall treff! Det ble riktignok litt kaos, så neste gang anbefales tidtakere! En som kom inn halvannen runde etter meg fikk for eksempel seks minutter bedre tid. Opplegget var: 150 m på ski, skyt, 150 m på ski, skyt og så 150 m før målgang. Ikke særlig seriøst, men desto mer artig spør du meg!

Fredag kveld var avsatt til «Norway night». Den tok vi som kom fra Norge på strak arm med blant annet historien om Erling Stordal og Ridderrennet (Sigurd Dalen), de første åra med Ski for light (Einar Berg), en quiz og avsluttende polonese. Selv holdt jeg en kort velkomsttale med hilsen fra Ridderrennet. Noen fine premier med logoen vår fikk vi også delt ut, og det var skikkelig populært.

Lørdagen var den store dagen, selve Ridderrennet. De drøyt 100 deltakerne kunne velge mellom 5 og 10 km. Forholden var rett og slett praktfulle. Jeg startet som nummer tre og kom derfor veldig tidlig i mål. Etter målgang gikk Heidi Lill og jeg ut i løypa for å heie. Det tok noen timer før siste deltaker kom, men vi holdt stand! Det var så morsomt å stå der i sola, og vi lagde såpass med liv at mange deltakere satt tydelig pris på oss. Ca. 10 deltakere var MIP’er (mobility impaired people) og resten var VIP’er (visually impaired people). Premieutdelingen på kvelden var uformell, og klasseinndelingen sier vel alt om hvor lite eliteidrett Ski for light er: over eller under 57 år!

Søndagen startet vi på hjemturen kl. 05.00, og mandagen etter landet vi på Gardermoen i åtte-tiden. Den hjemreisa var slitsom og lang, men etter en så fin uke tåler man mye. For dette var en stor opplevelse, og jeg håper at jeg kan få delta flere ganger! Men, hva med målet med turen? Jo, vi fikk faktisk mange ideer til ting vi kan ta med oss til Ridderuka: opplesing av dagsprogram, merking av nøkkelkort, mentorer til førstegangsdeltakere, utsending av informasjon før arrangementet og mye mer! Bare vent: Ridderrennet er alt et kjempeflott arrangement, men det skal vi forbedre år etter år. Ja, og vi har fått mange amerikanere til å få lyst til å komme! Det kommer en gruppe i 2019, og folkens – TA GODT I MOT ALLE UTLENDINGER! Vi ble så varmt mottatt i USA at vi bør ha som mål å gjøre gjengjeld. Og vi lærte en ting jeg anbefaler alle å gjøre i hele Ridderuka: si hei til alle dere møter i løypa eller bakken og si hvem dere er! Jeg sa nok: «Hi I’m Morten from Norway» 1000 ganger i Colorado, og på Beitostølen er vi flere, så da er målet å si det 5000 ganger!

Ski for Light håper å se enda flere norske deltagere i Ski for Light i årene fremover. Følg med på nettsiden deres: https://www.sfl.org/. I 2020 avholdes Ski for Light følgende datoer: 9-16 februar 2020

Side bunn

Søkeresultater

Sidebunn